fredag, mars 23, 2007

London Calling - Part 2!

Den første hele dagen i storbyen var over for bøndene fra Grimstad, men heldigvis gjensto både fredagen og lørdagen, så det var fortsatt mange muligheter igjen til å praktisere Norwenglishen, sjekke ut rare og lugubre butikksmug eller dra på litt god gammeldags sightseeing. I følge turprogrammet skulle vi egentlig reise i flokk og lag til Shakespeare's Globe Theatre etter frokost, men det ble gjort noen endringer, som førte til at visitten til Shakespeare-kula ble utsatt noen timer, og disse timene fikk vi til egen disposisjon. En av gårsdagens musikalkompanjonger - Laffa - bestemte seg for å ta en tur til Denmark Street, noe som visstnok var litt av et nirvana for musikkentusiaster. Da jeg igjen møtte ham senere på dagen var han fornøyd med visitten i musikkgata, men likevel noe slukøret. Det var visst ikke like moro å teste de fete gitarene, når alle rundt en så ut til å være gitarbaserte krysninger av Mozart og Beethoven.

Særlig Martin ble imponert og fascinert over området i nærheten av teateret som vi hadde utforsket en smule kvelden i forveien - nemlig Covent Garden - og han talte glovarmt om dette til The Shopping Squad. Jentene lyttet oppmerksomt, ettersom de med letthet allerede hadde fortært Oxford Street, og dermed var skrubbsultne etter tips til nye butikkområder. Martins tordentale endte med at jeg, ham og Markus satte oss på t-banen sammen med jentegjengen med kurs mot Covent Garden for å sjekke ut det yrende folkelivet - samt lommebokas begrensninger.


Hanne Marte og Anne Margrethe på Covent Garden Market

Det viste seg imidlertid fort at vi gutta (muligens med unntak av Martin) ikke hadde kondisjon til å holde følge med the Shopaholics. Særlig Markus, med sin sedvanlige slappe stil, sleit med å henge med i svingene, og uttrykte flere ganger i løpet av turen sin forbauselse og irritasjon over tempoet med replikken: "Er det VM i kappgang eller? Sava ..."

Klassisk turist som jeg er, ble jeg fort rastløs av endeløs titting i butikker som faktisk også finnes i Norge, og foreslo for Markus og Martin å reise videre for å sjekke ut en av Londons mest berømte severdigheter - Trafalgar Square. Dette monumentet har blitt reist for å minnes Admiral Nelsons triumf over Napoleons hær ved slaget ved Trafalgar i 1805 - og en statue av Nelson selv troner øverst på den 56 meter høye hovedsøylen. Når vi kom fram delte vi oss i tre, hver etter sitt behov. Martin løp inn for en lynvisitt på National Gallery som ligger like ved monumentet, jeg gikk berskerk med kameraet utenfor og Markus saumfarte omgivelsene etter et egnet spisested. Da vi møttes igjen gikk vi såvidt bortover veien til Buckingham Palace, men som vanlig var det ikke VM i kappgang, så jeg fikk dessverre ikke sjekka ut the Queen's Crib på nært hold.

Martin og Markus foran Trafalgar Square

Jakten på et spisested gikk ikke helt veien for Markus, så vi besluttet å reise tilbake til Covent Garden for å møte jentene og oppdrive en god fôringsplass - noe som førte oss til det uoriginale, men akk så velsmakende Pizza Hut. Under maten ble vi fortalt om den utrolig-ekstatisk-super-fantastisk-fete limegrønne snowboardjakka Maria skulle kjøpe, som utvilsomt ville gjøre henne til en levende lyktestolpe på Hovden i påska. Shine on, Maria! I tillegg tilegnet jeg meg et stykke livsvisdom, nemlig at alt kan regnes som "kjempekupp", uansett pris - så lenge det er mye billigere enn i Norge. Man lærer så lenge man lever, gjør man ikke?


Martin som gliser, Rikke som spiser - og meg selv i det jeg får høre om Marias überkule snowboard-outfit

Etter maten begynte klokka så smått å nærme seg tre, som var klokkeslettet klassen skulle møte utenfor Shakespeare's Globe Theatre på, og jeg og Martin dro (på oppfordring fra Martin) i retning teateret for å rekke en kjapp titt innom dets nabo - Tate Modern Gallery. Jentene ble igjen for å kjøpe det sagnomsuste snowboardantrekket, og Markus hengte seg på i jakten på noen filler han kunne ta med seg hjem til Norge.

Når alle først hadde funnet veien til Shakespeare-teateret fikk vi i samla flokk et interessant innblikk i gamle Williams liv og levner, presentert av en svært hyggelig og omgjengelig guide. Men folk flest så ingen grunn til å dvele lenger enn nødvendig ved eldgammel fortellerkunst, og bestemte seg derfor rimelig fort for å dra videre til nye steder - eller i mitt tilfelle; tilbake til hotellet. Resten av dagen og kvelden gikk stort sett med til avslapning, restitusjon - og for noen en smule rehabilitering. Da kvelden kom, dro de fleste bort til en pub i nærområdet for å oppleve litt ekte engelsk uteliv, og her var alkoholinntaket hos reisefølget temmelig variert. I den ene enden hadde man den lille delegasjonen hvis inntak var totalt fraværende, mens man i den andre hadde en gruppe som utover kvelden hadde kost seg så mye at de endte opp som generelt fraværende.


Stor pubstemning for Maria og Rikke - med hver sin "pint" i hånda

Før eller siden fikk imidlertid folk flest stavret seg tilbake til hotellet og rapportert sin tilstedeværelse til våre personlige portierer - Arild og Nils, før de satte kursen for køya, etter nok en utmattende dag i britenes øyensten - London.

onsdag, mars 21, 2007

London Calling!

Bussen til Torp flyplass formelig oste av spenning, forventninger og ekstremt søvnige mennesker da den rullet ut av parkeringsplassen på Dahlske, og uoffisielt erklærte London-turen vår med engelskklassen for åpnet. De to timene til flyplassen gikk radig unna, mens jeg og et par andre oppspilte sjeler forsøkte å holde liv i den ellers tamme og uengasjerte gjengen som skulle ut på tur, men forsøk på å kjøre i gang med "En bussjåfør ..." eller allsang på storhits som "Tsjeriåu" og "Take on Me" ble dessverre ikke like godt mottatt hos alle. For å si det slik; hvis blikk kunne drepe hadde jeg vært død allerede før jeg fikk satt meg på flyet.

Når vi først kom til Torp og fikk plassert oss på stålfulgen, lysnet stemningen - i hvert fall hos noen. De fleste var fortsatt fordypet i drømme- eller MP3-spillerland, men noen glade øyne tittet ut av hiet og frem i sollyset - slik som Kasper her:

(det er forresten ingen grunn til å bemerke den noe mindre opplagte Hanne Marte i forgrunnen av bildet)

 

Også Maria og Martin fant det for godt å utnytte flytiden til en blund på øyet, noe jeg og Laffa ble opprørte over. "Sove kan man gjøre i kirka," uttrykte Laffa fornøyd, før han stjal høretelefonene mine og forsvant inn i musikkverdenen sin. (For flere sovebilder - kontakt meg privat. Og ta det med ro, jeg fikser nice price siden det er deg)

Etter ankomst på Stansted flyplass og en par timers busstur til London, var vi endelig innlosjert på hotellet vårt, som så freidig hadde kalt seg for Royal National Hotel. For all del, standarden var absolutt akseptabel, men du forventer liksom det lille ekstra når du sjekker inn på "Det Kongelige Nasjonalhotell". Etter å ha pusset tenner og vasket hender, dro folk flest ut for å utforske litt av byen. Jeg og noen andre debuterte på undergrunnen - eller "Tuben" som man sier, hvis man ønsker å være litt cockney - og fant veien til den berømte Oxford Street, hvor butikkene lå på rekke og rad. Senere kom vi til å finne ut at nettopp denne gata var særdeles oppskrytt, og at det fantes mange andre steder i byen man heller burde bruke tiden sin.

Første morgen gikk det forholdsvis greit å stå opp (tro meg - det ble verre utover uka!), og etter en frokost langt under par bega vi oss i flokk til British Museum - et skattkammer fylt opp av røverier fra hele verden, blant annet den berømte Rosetta-steinen. Både Markus og Martin fant seg godt til rette blant museumsgjenstandene.


Notis: De røde øynene på bildet av Markus er tilsiktet for å fremheve den genuine likheten mellom ham og musemsgjenstanden.

Senere på dagen gikk turen videre til Tower of London, hvor flere av jentene med stor iver gikk løs med både fotoapparat og videokamera. Har man engelskprosjekt, så har man engelskprosjekt - eller hur? Andre brukte mindre tid på sightseeing, og mer tid bak lås og slå - hvor noen tydeligvis trivdes bedre enn andre:





Da kvelden kom, var det noen som dro ut for å oppleve litt ekte engelsk pub-kultur - både på godt og vondt - mens andre hadde kapret musikalbilletter. Jeg, Martin, Markus og Laffa dro til Palace Theatre i et forsøk på å få tak i billetter til Monty Python's Spamalot, noe vi lyktes med. Ettersom vi kjøpte billettene kun tre kvarter før showet begynte, var vi nødt til å finne oss en matbit i hui og hast, noe som førte oss til en koselig italiensk café et par kvartaler unna teateret.


Martin og Laffa lader opp til musikalen på café.

Etter å ha kastet i oss mat som egentlig var for god til å bli hastet med (Martin var som vanlig i ekstase over et eller annet rart han hadde bestilt - jeg, Markus og Laffa var godt fornøyd med pizzaene våre) småløp vi tilbake til teateret og plasserte oss i salen for å kose oss med musikalen. Plassene våre ga i utgangspunktet litt dårlig sikt, men jeg og Martin var heldige nok til å kunne hoppe inn på noen ledige seter når forestillingen begynte - og plutselig satt vi på £60-seter som vi hadde betalt £20 for. Bare det gjorde musikalen verdt å se!

Monty Python er britisk humor på sitt mest absurde.

Etter musikalen var vi jevnt over godt fornøyde, men alle var enige om at det ikke var helt som vi hadde forespeilet. Vi hadde forventet mindre musikal og showbiz, og mer absurd humor enn det vi ble servert - men alt i alt var det likevel et godt måltid.

[Brødrene Dal-fortellerstemme]
Hva skjer videre? Vil Martin havne i finanstrøbbel? Finner Maria den sagnomsuste snowboardjakka? Kommer alle helskinnet og i tide tilbake til hotellet før hjemreise?

Følg med i neste episode!
[/Brødrene Dal-fortellerstemme]