Ode til Eselet

Gratulerer, herr Esel, du fant frem til min alkove.
Men lytt til herr Øverland: du må ikke sove!

Les nøye det som her videre står,
men ikke vær sen, for tiden går!

Grunnleggende matte gir du fingeren til,
men nå er det alvor: en tur står på spill!

For å finne vårt reisemål må du bruke hue,
du er nå 30 år: er det 10 + 20?

10 og 20, ja, det er fine tall.
Kanskje de kan fortelle deg hvor vi skal?

Interrail '08

Etter alt for lang tid, har jeg endelig greid å grave frem den værbitte og slitne Lonely Planet-boka mi (takk, Bodil!), som ble brukt til dagboknotater under Interrail-turen 2008. Nå er det tid for digitalisering!

En hektisk turhverdag førte riktignok til at det ikke ble tid til lange avhandlinger og skildringer, men det er småartig lesestoff likevel - I hvert fall for turdeltakerne. Bilder fra turen kan finnes på Facebook: Interrail '08

Kos deg, Åsmund. :)

Dag 1 - 14/07/08

Etter en tidlig kjøretur fra Grimstad tok vi danskeferja til Hirtshals, og derfra toget videre til Hjørring. Hirtshals bød på lett overskyet vær med mye vind. Typisk dansk! Vannet på den lokale Rema 1000-butikken smakte heller beskt, men eventyrlysten holder motet oppe. =)

På toget til Hjørring observerte vi en plakat som reklamerte for en "grøn concert" som skulle finne sted i Aalborg. En ting var at Aqua skulle gjøre comeback på konserten, men det ble enda gøyere når det viste seg at konferansierene kalte seg "Kanonkongen" og "Jøden". Danmark har tydeligvist vokst siden WWII.

Etter en lang togtur med kun en råtten wienerpølse til mat, kom vi fram til København, og Markus fikk en mye etterlengtet middag. Til slutt, etter mye om og men, fant vi et Youth Hostel - som riktignok hadde noe stive priser. I morgen blir det Tivoli, til undertegnedes store glede!

Dag 2 - 15/07/08

Dag 2 startet forholdsvis behagelig med utsjekking klokka 10, etterfulgt av en gåtur til togstasjonen hvor vi fikk lagt fra oss sekkene våre. Deretter var det frokostspising før vi satte kursen mot det tradisjonsrike Tivoliet i København.

Tivoli bød på mange gøyale attraksjoner, og særlig båtturen gjennom gruvene ble godt mottatt. Tre svært entusiastiske ungdommer, presset inn en liten båt ved en attraksjon myntet på barn, må ha vært et interessant syn.

Det bør også nevnes at Torbjørn fikk en knusende seier over Markus på de ulike Tivoli-bodene, og ble dermed foræret sjefsfrosken som et bevis på hans gunst og vinnerinstinkt. (Denne frosken er per dags dato en essensiell pyntegjenstand i undertegnedes hybel i Bergen).

I skrivende stund befinner vi oss på nattoget mot Berlin, og derfra bærer turen videre til Praha tidlig i morgen.

Dag 3 - 16/07/08

Dagen startet rimelig greit med en frisk og rask Åsmund som sørget for at alle kom seg trygt og pent av toget i 6-tida. Toget til Praha gikk 06.46, så vi rakk ikke stort mer enn å gjøre vårt fornødne og handle frokost, før vi satte oss på toget med kurs for den tsjekkiske hovedstaden.

Etter en noe forsinket togtur ankom vi Praha på en stasjon noe utenfor sentrum. Etter et par spennende samtaler med tsjekkisk informasjonspersonell, noen turer med t-banen og litt roting rundt i Downtown Prague fant vi frem til Traveller's Hostel - et lugubert rottehøl av dimensjoner. Resepsjonen så ut som en lurendreiersjappe med forretningsidé sentrert rundt svindling av turister. Vi måtte gå rundt en bygning, låse opp to dører og kjøre en falleferdig heis for å komme til rommet - som i det minste var noenlunde rent.

Mens det overnevnte ble notert hadde Markus allerede fått av seg fillene og plassert seg i senga, etterfulgt av følgende sitat: "Hvordan kan du sitte der krumbøyd over dine skriverier, når du kan drømme som en gud i senga?" At et slikt utsagn kommer fra en fotoansvarlig som enda ikke har tatt et eneste bilde, er vel ingen gedigen overraskelse.

Kvelden brakte med seg et godt måltid på en lokal pizzarestaurant, samt invitasjoner til diverse lugubre strippebuler. Underholdningsformen "cabaret" er tydeligvis en slager i øst-Europa.

Dagens eksempel på tsjekkernes noe manglende engelskkunnskaper viste seg på en internettkafé vi gikk innom, hvor et lite blått skilt var beleilig plassert, med den påtrykte teksten:

"No smoking in the internet, please."

Dag 4 - 17/07/08

Dag 4 startet med rolig avslapping i senga, noe som særlig falt i smak hos Markus. Humøret hans i dag har rett og slett vært helt upåklagelig! Resten av tiden her i Praha har gått med til generell byvandring, slækking og spising. Med andre ord en ideell oppladning til morgendagens tur til Budapest.

Dag 5 - 18/07/08

Turen til Budapest var ikke like behagelig som den til Praha, med tanke på at kupeen vår var stappfull stort sett hele veien - først av lokale, deretter tre svenske partygutter som også skulle til Budapest. For å beholde den gode kupéstemningen humret vi høflig når svenskene pratet entusiastisk om hvor billig både alkohol og damer var i Ungarn, selv om det kanskje ikke var hovedgrunnen til vårt valg av reisemål.

Etter sju timers togtur kom vi fram til Budapest, som delvis var en skuffelse for Åsmund, fordi han måtte sove i reservesenga på Marco Polo Hostel.

Ute i gatene var det flere innkastere som fristet oss med kvinnelige goder på kreative måter, men vi klarte å holde oss i skinnet mens vi manøvrerte oss forbi de ulike tilbudene.

Mens vi beundret de flotte bygningene etter et smakfullt og billig måltid, kom vi i prat med en engelskmann i 60-årene ved navn Robert. Han viste seg å være svært verdensvant, og serverte alt fra gode turtips til spennende livsvisdom. En kar som Robert har utvilsomt noe å lære bort til tre jyplinger som oss!

Dag 6 - 19/07/08

Dette var den første hele dagen i Ungarernes øyensten, og før jeg forteller om dagens strabaser bør et par emner belyses. Markus har tatt sin rolle som fotoansvarlig alvorlig, og særlig bildene av gamle Ås er materiale for Europe's Next Top Model - eller eventuelt slankekrigen.

Både Bohnanza og kortstokken har blitt flittig brukt, og Markus ble utnevnt til Den Første Greve, før Torbjørn overtok stafettpinnen etter seier i BondeDan. Den som ler best, ler sammen med Akerø!

Dagen i Budapest brakte med seg mer sightseeing, særlig på Buda-siden av elva Donan, som var svært imponerende. Når vi prøvde å finne ut hvor ferden skulle gå videre ble Markus noe bister og utålmodig, ettersom han var svært interessert i å reise til et av Budapests mange berømte badeanlegg.

Turen dit viste seg imidlertid ikke å være en skuffelse, for Gellért Fürdö bød på tilfredsstillende fasiliteter til en grei penge. Derfra reiste vi videre til en fascinerende temarestaurant kalt Sir Lancelot, hvor middelalderen så ut til å være langt fra en svunnen tid. At ridderen i rustning gikk med Nike-sko brøt riktignok noe av illusjonen, men maten var likevel upåklagelig.

Vår gode venn, og artige innkaster, serverte flere lekre gloser om kvinnekroppen i løpet av kvelden, noe som gjorde en fortreffelig jobb med å runde av dagens opplevelser. I morgen våkner vi opp til nok en dag i Buda.

Dag 7 - 20/07/08

Den siste dagen i Budapest var preget av varmt vær og slapphet. Stort sett labbet vi rundt i området ved hostellet, spiste - og satt på nettkafé.

Det ble spilt både Bohnanza og BondeDan, og Åsmund ble den første greve til å vinne to runder på rad. "Back-to-back", som han selv liker å kalle det.

I morgen setter vi oss på toget mot Zagreb og nye eventyr!

Dag 8 - 21/07/08

Etter en rolig morgen i Budapest, med billig og god frokost på Den Haag Pizzeria, satte vi oss på 14.10-toget mot Szombathely. Når vi etter noen timer kom fram dit, var det verre enn forventet å finne toget videre til Zagreb.

Informasjonstavlene var mer til hinder enn hjelp, og det var langt mellom engelsktalende mennesker blant de innbarka ungarerne på togstasjonen. Etter mye om og men, og fingergestikulering, fant vi imidlertid toget som førte oss frem til Zagreb. Her tørnet vi fort inn, etter å ha fått i oss en kjapp matbit.

Dag 9 - 22/07/08

Etter å ha sjekket ut fra hostellet og plassert bagasjen på togstasjonen, begynte vi å vandre rundt i byen. Markus hadde planlagt å bruke dagen på å handle gave til sin kjære, men endte opp med stort sett å bruke penger på seg selv. Kanskje har Split mer å stille opp med på gavefronten.

Mens vi ventet på togstasjonen ble Markus sjekket opp av ei kroatisk pike, noe som gjør at han har enda en beundrer her i Øst-Europa - i tillegg til meg og Åsmund. I morgen våkner vi forhåpentligvis opp i Split, etter en natt på toget.

Dag 10 - 23/07/08

Etter en lang natt på toget med begrenset komfort kom vi fram til split i sekstida om morgenen. Etter noe venting fikk vi ved hjelp av et reisebyrå innlosjert oss i en leilighet 15 min. fra sentrum, som kan sies å være turens fineste bosted så langt. Et par timer i senga senere var vi noenlunde opplagte, og vandret ned til byen hvor vi tilbrakte resten av dagen og kvelden.

Dagens største bom var utvilsomt kinoturen med filmen Hancock, som viste seg å være usannsynlig dårlig - selv med Will Smith i hovedrollen. Opplevelsen ble heller ikke bedre av en kinosal hvor setene gikk nedover, og det var popkornkastende kroater i alle retninger.

Dag 11 - 24/07/08

Første oppgave for dagen var å finne frokost, og merkelig nok er det ikke vanlig å ha både melk og frokostblanding i den samme butikken her i Kroatia. Til slutt fant vi i hvert fall mat, og vandret tilbake til leiligheten for å konsumere. Resten av dagen ble brukt til latskap i leiligheten, før vi ruslet nedover til byen i kveldingen, og Markus fikk endelig kjøpt gave til fruen.

I de sene nattetimer sjekket jeg og Markus ut det kroatiske nattelivet, mens Åsmund dro tilbake til leiligheten og gjorde sitt.

London Calling - Part 3!

Før jeg begir meg ut på beretningen om London-turens siste eskapader, og deltakernes siste krampetrekninger i turistsfæren, må jeg medgi at en vesentlig detalj har gått meg hus forbi. I første del av reisebrevet ymtet jeg nemlig frampå om at Martin muligens ville havne i finanstrøbbel - og, overraskende nok, skjedde nettopp dette i løpet av fredagen.

Mens Markus og jeg (les: Markus) tok avslapning til et nytt nivå på hotellrommet, hadde Martin fortsatt krutt i beina, og slo følge med Marlen, Lina og Rasmus for å svi av noen flere vannmerkede papirlapper i området rundt Covent Garden. Problemet oppsto imidlertid da Martin gikk tom for papirlapper før han gikk tom for handlelyst - og oppdaget at bankkortet hans var som sunket i jorden. Jeg, Laffa og Markus var på vei med t-banen for å treffe ham da vi ble meddelt nyheten, men selv etter en småpanisk leteaksjon på butikkene i området var kortet fortsatt søkk borte. En kjapp telefon hjem sørget i det minste for at Martins digitale gullgruve ble sperret for den av Londons lugubre lommetyver som hadde vært freidig nok til å forsyne seg på slikt ublutt vis. Noe frustrert gikk vår venn til sengs den kvelden - én erfaring rikere, men ett bankkort fattigere.

... noe som bringer oss til lørdagen - den siste hele dagen vi skulle få tilbringe i London.

Etter en siste frokost på hotellet (som man skulle tro, ut i fra kvaliteten å dømme, var provisorisk - men den gang ei) dro vi samla med Tuben til Camden Lock for å oppleve det yrende markedslivet på Camden Market, en av Londons mest kjente markedsplasser. Her fantes noe for enhver smak - alt fra fete Nintendo-t-skjorter til harry Iron Maiden-effekter, og ikke minst - masse god, gratis mat. Hvorfor den var gratis, sier du? Vel, omtrent slik gikk dét til:

Eksentrisk asiater: "Hey, you! Yes, you, my friend! Come taste this lovely food!"

Forvirret nordmann (les: meg): "Uhm, okay..." * Tar gaffelen og gomler i meg en deilig munnfull chicken teriyaki*

Eksentrisk asiater: "Taste good, yes? And cheap too! I make good price for you!"

Forvirret nordmann: "Yes, it was good, but I'm not that hungry now. Maybe I'll come back later..."

For å si det slik, det var mange boder bortover strøket, og minst like mange som ville gi meg special price. Hvorfor endre på en såpass suksessrik metode som den overnevnte? Jeg kan definitivt medgi at mat smaker best når den er gratis.

You want taste, yes?

Stor stemning på Camden Lock.

Markus og Laffa satsa heller på den noe tryggere (men desto mindre velsmakende) Kentucky Fried Chicken, men før eller siden møtte vi hverandre igjen, og da dro vi med Tuben til Covent Garden, hvor vi etterhvert begynte å bli temmelig kjent. Der gikk tiden med til enda mer shopping, blant annet på en stilig vintagebutikk ved navn Rokit. Martin og jeg fant noen fete og morsomme luer hver til bunnpris, som vi var svært fornøyde med. I tillegg plukket Martin med seg en kastrattrang, lys, Morten Harket-lookalike-bukse. Som var brukt. Æsj.

Fra Rokit gikk turen til den noe mer heteroseksuelle butikken Hennes & Mauritz, hvor Markus mente det var "utrolig læx" å finne noen greie klesplagg etter kort besøkstid. Han og Laffa tok etterhvert turen hjemover til hotellet, og fant seg også en Subway på veien som døyvet sulten.

Markus og Laffa lufter sokkene på hotellrommet.

Martin og jeg ble værende noe lengre, før vi også forlot butikken. Vi tok imidlertid ikke turen tilbake til hotellet med en gang, men stoppet på Oxford Street for å gjøre noen ærend. Jeg hadde planer om å kjøpe meg en digg joggebukse på Niketown, mens Martin skulle gjøre et siste desperat forsøk på å få tak i bankkortet sitt igjen. Det var nemlig på Topman - Niketowns nabobutikk - han sist kunne huske og ha brukt det, og han hadde et håp (om enn lite) om at kortet hans kunne befinne seg der.

Niketown viste seg å være en særdeles rotete butikk, hvor jeg labba rundt altfor lenge i jakt på et prøverom. Til slutt fikk jeg tak i en ansatt som faktisk visste noe, og han viste meg veien til et bortgjemt kott. Greit nok, jeg var kanskje bonde i byen, men det får være måte på vrien butikk ... Da jeg endelig kom meg ut derfra, møtte jeg Martin som nærmest var i ekstase. I strid med all sannsynlighet hadde nemlig de ansatte på Topman tatt vare på kortet hans når han hadde lagt det fra seg der. Den bortkomne sauen var tilbake, og gjeteren danset av fryd. Happy times!

Når kvelden kom, bestemte Martin, Laffa og jeg oss for å prøve lykken på å få tak i billetter til Queen-musikalen "We Will Rock You", men det viste seg å være vanskelig uten å tømme lommeboka. Etter å ha sagt nei til dyre ståplasser, og rømt fra en innpåsliten svartebørsrepresentant, dro vi noe slukøret tilbake til hotellet igjen for å finne noen å spise med. Der fant vi en god gjeng, og sammen endte vi opp på en koselig, italiensk restaurant. Laffa hadde altfor mye penger igjen, og var dermed svært så spandabel. Det var like før han reiste seg opp, skjøt fram brøstkassa, dro på seg det feteste dollargliset og ropte "Drinks are on me!" Merk: like før.

Laffa lader opp til kveldens eskapader

Markus hadde funnet ut at han heller ville tilbringe den siste kvelden på turen i en spillehall, så han var dessverre ikke med oss og spiste. Jaja, hver sin lyst.

Vel tilbake på hotellet begynte drikkinga, og noen bøtta nedpå med stor iver. Vår venn, Tomasz, helte i seg en flaske sprit før man rakk å si "barsk polakk", og uttrykte selvtilfreds mens han slikket seg om munnen at "det er vann!" I øyeblikket var det kanskje morsomt, men situasjonen skulle bli ganske tragisk etterhvert som timene gikk. Om det var Tomasz som også inspirerte Laffa er vanskelig å si, men sistnevnte bestemte seg i hvert fall for å stifte nærmere bekjentskap med en kar ved navn Jack Daniels, noe som førte til stor underholdning for omgivelsene. Etter både å ha uttrykt sin fysiske kjærlighet overfor meg med et lett kyss på munnen, samt lirt av seg en del spenstige replikker som "jeg er kåt", eller "du er heit" til diverse jenter - ble han omdøpt til Duste-Leif for anledningen. Dagen derpå mente han selv at kallenavnet var særs upassende, men etterhvert tok han til fornuften og innså sin egen dusthetsfaktor.

Hæla i taket og tenna i tapeten!

Mens Duste-Leif forsøkte å erobre mangt et ungt pikehjerte, var Rikke i hundre-og-ti fordi hun var på god vei til å døgne - for første gang i sitt liv. De som eventuelt tuslet til sengs utover natta ble servert krasse fjortisreprimander som stort sett handlet om hvor kjipe folk var fordi de ville sove. Selv gikk jeg og la meg i badekaret en halvtimes tid for litt personlig rekreasjon - og ikke minst for å bli kvitt en noe ubehagelig odør.

(forresten, hvis noen lurte på det - Hanne Marte reagerte på sminken til Anne Margrethe og fikk store, hovne poser under øynene. Greit å vite, liksom. Sjansen er jo stor for at du ikke fikk det med deg på turen ...)

Da klokka var fire om morgenen/natta, sto vi alle nede i lobbyen med bagasjen ferdig pakka, klare til avreise. I hvert fall nesten alle. Den dristige Tomasz hadde imidlertid forvillet seg ut i Londons gater, med altfor mye "vann" innabords, og hadde ikke kommet tilbake til hotellet når vi skulle reise. Det ble bestemt at Arild skulle bli igjen for å finne den bortkomne eleven, mens vi andre dro sammen med Nils som planlagt. På bussturen til flyplassen regjerte usikkerheten - og mens noen uttrykte den med frykt og nervøsitet, taklet andre den med en god porsjon galgenhumor. Hva som var mest sømmelig, er en helt annen sak.

Øh ... meg selv - tidlig om morgenen.

Uansett fikk vi i ni-tiden vite at Tomasz var kommet til rette, og at alt sto bra til (omstendighetene tatt i betraktning). Endelig kunne folk kunne puste letta ut, og konkludere med at turen til London hadde oversteget alle forventninger og forhåpninger. Bøndene fra Grimstad hadde fått en smak på det deilige storbyliv - og smaksprøven fristet absolutt til gjentakelse.

PS: Takk til Martin for fri tilgang på et helfrekt bildesortiment. Per Heimly kan ta seg en bolle.

London Calling - Part 2!

Den første hele dagen i storbyen var over for bøndene fra Grimstad, men heldigvis gjensto både fredagen og lørdagen, så det var fortsatt mange muligheter igjen til å praktisere Norwenglishen, sjekke ut rare og lugubre butikksmug eller dra på litt god gammeldags sightseeing. I følge turprogrammet skulle vi egentlig reise i flokk og lag til Shakespeare's Globe Theatre etter frokost, men det ble gjort noen endringer, som førte til at visitten til Shakespeare-kula ble utsatt noen timer, og disse timene fikk vi til egen disposisjon. En av gårsdagens musikalkompanjonger - Laffa - bestemte seg for å ta en tur til Denmark Street, noe som visstnok var litt av et nirvana for musikkentusiaster. Da jeg igjen møtte ham senere på dagen var han fornøyd med visitten i musikkgata, men likevel noe slukøret. Det var visst ikke like moro å teste de fete gitarene, når alle rundt en så ut til å være gitarbaserte krysninger av Mozart og Beethoven.

Særlig Martin ble imponert og fascinert over området i nærheten av teateret som vi hadde utforsket en smule kvelden i forveien - nemlig Covent Garden - og han talte glovarmt om dette til The Shopping Squad. Jentene lyttet oppmerksomt, ettersom de med letthet allerede hadde fortært Oxford Street, og dermed var skrubbsultne etter tips til nye butikkområder. Martins tordentale endte med at jeg, ham og Markus satte oss på t-banen sammen med jentegjengen med kurs mot Covent Garden for å sjekke ut det yrende folkelivet - samt lommebokas begrensninger.

Hanne Marte og Anne Margrethe på Covent Garden Market

Det viste seg imidlertid fort at vi gutta (muligens med unntak av Martin) ikke hadde kondisjon til å holde følge med the Shopaholics. Særlig Markus, med sin sedvanlige slappe stil, sleit med å henge med i svingene, og uttrykte flere ganger i løpet av turen sin forbauselse og irritasjon over tempoet med replikken: "Er det VM i kappgang eller? Sava ..."

Klassisk turist som jeg er, ble jeg fort rastløs av endeløs titting i butikker som faktisk også finnes i Norge, og foreslo for Markus og Martin å reise videre for å sjekke ut en av Londons mest berømte severdigheter - Trafalgar Square. Dette monumentet har blitt reist for å minnes Admiral Nelsons triumf over Napoleons hær ved slaget ved Trafalgar i 1805 - og en statue av Nelson selv troner øverst på den 56 meter høye hovedsøylen. Når vi kom fram delte vi oss i tre, hver etter sitt behov. Martin løp inn for en lynvisitt på National Gallery som ligger like ved monumentet, jeg gikk berskerk med kameraet utenfor og Markus saumfarte omgivelsene etter et egnet spisested. Da vi møttes igjen gikk vi såvidt bortover veien til Buckingham Palace, men som vanlig var det ikke VM i kappgang, så jeg fikk dessverre ikke sjekka ut the Queen's Crib på nært hold.

Martin og Markus foran Trafalgar Square

Jakten på et spisested gikk ikke helt veien for Markus, så vi besluttet å reise tilbake til Covent Garden for å møte jentene og oppdrive en god fôringsplass - noe som førte oss til det uoriginale, men akk så velsmakende Pizza Hut. Under maten ble vi fortalt om den utrolig-ekstatisk-super-fantastisk-fete limegrønne snowboardjakka Maria skulle kjøpe, som utvilsomt ville gjøre henne til en levende lyktestolpe på Hovden i påska. Shine on, Maria! I tillegg tilegnet jeg meg et stykke livsvisdom, nemlig at alt kan regnes som "kjempekupp", uansett pris - så lenge det er mye billigere enn i Norge. Man lærer så lenge man lever, gjør man ikke?

Martin som gliser, Rikke som spiser - og meg selv i det jeg får høre om Marias überkule snowboard-outfit

Etter maten begynte klokka så smått å nærme seg tre, som var klokkeslettet klassen skulle møte utenfor Shakespeare's Globe Theatre på, og jeg og Martin dro (på oppfordring fra Martin) i retning teateret for å rekke en kjapp titt innom dets nabo - Tate Modern Gallery. Jentene ble igjen for å kjøpe det sagnomsuste snowboardantrekket, og Markus hengte seg på i jakten på noen filler han kunne ta med seg hjem til Norge.

Når alle først hadde funnet veien til Shakespeare-teateret fikk vi i samla flokk et interessant innblikk i gamle Williams liv og levner, presentert av en svært hyggelig og omgjengelig guide. Men folk flest så ingen grunn til å dvele lenger enn nødvendig ved eldgammel fortellerkunst, og bestemte seg derfor rimelig fort for å dra videre til nye steder - eller i mitt tilfelle; tilbake til hotellet. Resten av dagen og kvelden gikk stort sett med til avslapning, restitusjon - og for noen en smule rehabilitering. Da kvelden kom, dro de fleste bort til en pub i nærområdet for å oppleve litt ekte engelsk uteliv, og her var alkoholinntaket hos reisefølget temmelig variert. I den ene enden hadde man den lille delegasjonen hvis inntak var totalt fraværende, mens man i den andre hadde en gruppe som utover kvelden hadde kost seg så mye at de endte opp som generelt fraværende.

Stor pubstemning for Maria og Rikke - med hver sin "pint" i hånda

Før eller siden fikk imidlertid folk flest stavret seg tilbake til hotellet og rapportert sin tilstedeværelse til våre personlige portierer - Arild og Nils, før de satte kursen for køya, etter nok en utmattende dag i britenes øyensten - London.

London Calling!

Bussen til Torp flyplass formelig oste av spenning, forventninger og ekstremt søvnige mennesker da den rullet ut av parkeringsplassen på Dahlske, og uoffisielt erklærte London-turen vår med engelskklassen for åpnet. De to timene til flyplassen gikk radig unna, mens jeg og et par andre oppspilte sjeler forsøkte å holde liv i den ellers tamme og uengasjerte gjengen som skulle ut på tur, men forsøk på å kjøre i gang med "En bussjåfør ..." eller allsang på storhits som "Tsjeriåu" og "Take on Me" ble dessverre ikke like godt mottatt hos alle. For å si det slik; hvis blikk kunne drepe hadde jeg vært død allerede før jeg fikk satt meg på flyet.

Når vi først kom til Torp og fikk plassert oss på stålfulgen, lysnet stemningen - i hvert fall hos noen. De fleste var fortsatt fordypet i drømme- eller MP3-spillerland, men noen glade øyne tittet ut av hiet og frem i sollyset - slik som Kasper her:

(det er forresten ingen grunn til å bemerke den noe mindre opplagte Hanne Marte i forgrunnen av bildet)

 

Også Maria og Martin fant det for godt å utnytte flytiden til en blund på øyet, noe jeg og Laffa ble opprørte over. "Sove kan man gjøre i kirka," uttrykte Laffa fornøyd, før han stjal høretelefonene mine og forsvant inn i musikkverdenen sin. (For flere sovebilder - kontakt meg privat. Og ta det med ro, jeg fikser nice price siden det er deg)

Etter ankomst på Stansted flyplass og en par timers busstur til London, var vi endelig innlosjert på hotellet vårt, som så freidig hadde kalt seg for Royal National Hotel. For all del, standarden var absolutt akseptabel, men du forventer liksom det lille ekstra når du sjekker inn på "Det Kongelige Nasjonalhotell". Etter å ha pusset tenner og vasket hender, dro folk flest ut for å utforske litt av byen. Jeg og noen andre debuterte på undergrunnen - eller "Tuben" som man sier, hvis man ønsker å være litt cockney - og fant veien til den berømte Oxford Street, hvor butikkene lå på rekke og rad. Senere kom vi til å finne ut at nettopp denne gata var særdeles oppskrytt, og at det fantes mange andre steder i byen man heller burde bruke tiden sin.

Første morgen gikk det forholdsvis greit å stå opp (tro meg - det ble verre utover uka!), og etter en frokost langt under par bega vi oss i flokk til British Museum - et skattkammer fylt opp av røverier fra hele verden, blant annet den berømte Rosetta-steinen. Både Markus og Martin fant seg godt til rette blant museumsgjenstandene.

Notis: De røde øynene på bildet av Markus er tilsiktet for å fremheve den genuine likheten mellom ham og musemsgjenstanden.

Senere på dagen gikk turen videre til Tower of London, hvor flere av jentene med stor iver gikk løs med både fotoapparat og videokamera. Har man engelskprosjekt, så har man engelskprosjekt - eller hur? Andre brukte mindre tid på sightseeing, og mer tid bak lås og slå - hvor noen tydeligvis trivdes bedre enn andre:

Da kvelden kom, var det noen som dro ut for å oppleve litt ekte engelsk pub-kultur - både på godt og vondt - mens andre hadde kapret musikalbilletter. Jeg, Martin, Markus og Laffa dro til Palace Theatre i et forsøk på å få tak i billetter til Monty Python's Spamalot, noe vi lyktes med. Ettersom vi kjøpte billettene kun tre kvarter før showet begynte, var vi nødt til å finne oss en matbit i hui og hast, noe som førte oss til en koselig italiensk café et par kvartaler unna teateret.

Martin og Laffa lader opp til musikalen på café.

Etter å ha kastet i oss mat som egentlig var for god til å bli hastet med (Martin var som vanlig i ekstase over et eller annet rart han hadde bestilt - jeg, Markus og Laffa var godt fornøyd med pizzaene våre) småløp vi tilbake til teateret og plasserte oss i salen for å kose oss med musikalen. Plassene våre ga i utgangspunktet litt dårlig sikt, men jeg og Martin var heldige nok til å kunne hoppe inn på noen ledige seter når forestillingen begynte - og plutselig satt vi på £60-seter som vi hadde betalt £20 for. Bare det gjorde musikalen verdt å se!

Monty Python er britisk humor på sitt mest absurde.

Etter musikalen var vi jevnt over godt fornøyde, men alle var enige om at det ikke var helt som vi hadde forespeilet. Vi hadde forventet mindre musikal og showbiz, og mer absurd humor enn det vi ble servert - men alt i alt var det likevel et godt måltid.

[Brødrene Dal-fortellerstemme]
Hva skjer videre? Vil Martin havne i finanstrøbbel? Finner Maria den sagnomsuste snowboardjakka? Kommer alle helskinnet og i tide tilbake til hotellet før hjemreise?

Følg med i neste episode!
[/Brødrene Dal-fortellerstemme]