London Calling - Part 3!

Før jeg begir meg ut på beretningen om London-turens siste eskapader, og deltakernes siste krampetrekninger i turistsfæren, må jeg medgi at en vesentlig detalj har gått meg hus forbi. I første del av reisebrevet ymtet jeg nemlig frampå om at Martin muligens ville havne i finanstrøbbel - og, overraskende nok, skjedde nettopp dette i løpet av fredagen.

Mens Markus og jeg (les: Markus) tok avslapning til et nytt nivå på hotellrommet, hadde Martin fortsatt krutt i beina, og slo følge med Marlen, Lina og Rasmus for å svi av noen flere vannmerkede papirlapper i området rundt Covent Garden. Problemet oppsto imidlertid da Martin gikk tom for papirlapper før han gikk tom for handlelyst - og oppdaget at bankkortet hans var som sunket i jorden. Jeg, Laffa og Markus var på vei med t-banen for å treffe ham da vi ble meddelt nyheten, men selv etter en småpanisk leteaksjon på butikkene i området var kortet fortsatt søkk borte. En kjapp telefon hjem sørget i det minste for at Martins digitale gullgruve ble sperret for den av Londons lugubre lommetyver som hadde vært freidig nok til å forsyne seg på slikt ublutt vis. Noe frustrert gikk vår venn til sengs den kvelden - én erfaring rikere, men ett bankkort fattigere.

... noe som bringer oss til lørdagen - den siste hele dagen vi skulle få tilbringe i London.

Etter en siste frokost på hotellet (som man skulle tro, ut i fra kvaliteten å dømme, var provisorisk - men den gang ei) dro vi samla med Tuben til Camden Lock for å oppleve det yrende markedslivet på Camden Market, en av Londons mest kjente markedsplasser. Her fantes noe for enhver smak - alt fra fete Nintendo-t-skjorter til harry Iron Maiden-effekter, og ikke minst - masse god, gratis mat. Hvorfor den var gratis, sier du? Vel, omtrent slik gikk dét til:

Eksentrisk asiater: "Hey, you! Yes, you, my friend! Come taste this lovely food!"

Forvirret nordmann (les: meg): "Uhm, okay..." * Tar gaffelen og gomler i meg en deilig munnfull chicken teriyaki*

Eksentrisk asiater: "Taste good, yes? And cheap too! I make good price for you!"

Forvirret nordmann: "Yes, it was good, but I'm not that hungry now. Maybe I'll come back later..."

For å si det slik, det var mange boder bortover strøket, og minst like mange som ville gi meg special price. Hvorfor endre på en såpass suksessrik metode som den overnevnte? Jeg kan definitivt medgi at mat smaker best når den er gratis.

You want taste, yes?

Stor stemning på Camden Lock.

Markus og Laffa satsa heller på den noe tryggere (men desto mindre velsmakende) Kentucky Fried Chicken, men før eller siden møtte vi hverandre igjen, og da dro vi med Tuben til Covent Garden, hvor vi etterhvert begynte å bli temmelig kjent. Der gikk tiden med til enda mer shopping, blant annet på en stilig vintagebutikk ved navn Rokit. Martin og jeg fant noen fete og morsomme luer hver til bunnpris, som vi var svært fornøyde med. I tillegg plukket Martin med seg en kastrattrang, lys, Morten Harket-lookalike-bukse. Som var brukt. Æsj.

Fra Rokit gikk turen til den noe mer heteroseksuelle butikken Hennes & Mauritz, hvor Markus mente det var "utrolig læx" å finne noen greie klesplagg etter kort besøkstid. Han og Laffa tok etterhvert turen hjemover til hotellet, og fant seg også en Subway på veien som døyvet sulten.

Markus og Laffa lufter sokkene på hotellrommet.

Martin og jeg ble værende noe lengre, før vi også forlot butikken. Vi tok imidlertid ikke turen tilbake til hotellet med en gang, men stoppet på Oxford Street for å gjøre noen ærend. Jeg hadde planer om å kjøpe meg en digg joggebukse på Niketown, mens Martin skulle gjøre et siste desperat forsøk på å få tak i bankkortet sitt igjen. Det var nemlig på Topman - Niketowns nabobutikk - han sist kunne huske og ha brukt det, og han hadde et håp (om enn lite) om at kortet hans kunne befinne seg der.

Niketown viste seg å være en særdeles rotete butikk, hvor jeg labba rundt altfor lenge i jakt på et prøverom. Til slutt fikk jeg tak i en ansatt som faktisk visste noe, og han viste meg veien til et bortgjemt kott. Greit nok, jeg var kanskje bonde i byen, men det får være måte på vrien butikk ... Da jeg endelig kom meg ut derfra, møtte jeg Martin som nærmest var i ekstase. I strid med all sannsynlighet hadde nemlig de ansatte på Topman tatt vare på kortet hans når han hadde lagt det fra seg der. Den bortkomne sauen var tilbake, og gjeteren danset av fryd. Happy times!

Når kvelden kom, bestemte Martin, Laffa og jeg oss for å prøve lykken på å få tak i billetter til Queen-musikalen "We Will Rock You", men det viste seg å være vanskelig uten å tømme lommeboka. Etter å ha sagt nei til dyre ståplasser, og rømt fra en innpåsliten svartebørsrepresentant, dro vi noe slukøret tilbake til hotellet igjen for å finne noen å spise med. Der fant vi en god gjeng, og sammen endte vi opp på en koselig, italiensk restaurant. Laffa hadde altfor mye penger igjen, og var dermed svært så spandabel. Det var like før han reiste seg opp, skjøt fram brøstkassa, dro på seg det feteste dollargliset og ropte "Drinks are on me!" Merk: like før.

Laffa lader opp til kveldens eskapader

Markus hadde funnet ut at han heller ville tilbringe den siste kvelden på turen i en spillehall, så han var dessverre ikke med oss og spiste. Jaja, hver sin lyst.

Vel tilbake på hotellet begynte drikkinga, og noen bøtta nedpå med stor iver. Vår venn, Tomasz, helte i seg en flaske sprit før man rakk å si "barsk polakk", og uttrykte selvtilfreds mens han slikket seg om munnen at "det er vann!" I øyeblikket var det kanskje morsomt, men situasjonen skulle bli ganske tragisk etterhvert som timene gikk. Om det var Tomasz som også inspirerte Laffa er vanskelig å si, men sistnevnte bestemte seg i hvert fall for å stifte nærmere bekjentskap med en kar ved navn Jack Daniels, noe som førte til stor underholdning for omgivelsene. Etter både å ha uttrykt sin fysiske kjærlighet overfor meg med et lett kyss på munnen, samt lirt av seg en del spenstige replikker som "jeg er kåt", eller "du er heit" til diverse jenter - ble han omdøpt til Duste-Leif for anledningen. Dagen derpå mente han selv at kallenavnet var særs upassende, men etterhvert tok han til fornuften og innså sin egen dusthetsfaktor.

Hæla i taket og tenna i tapeten!

Mens Duste-Leif forsøkte å erobre mangt et ungt pikehjerte, var Rikke i hundre-og-ti fordi hun var på god vei til å døgne - for første gang i sitt liv. De som eventuelt tuslet til sengs utover natta ble servert krasse fjortisreprimander som stort sett handlet om hvor kjipe folk var fordi de ville sove. Selv gikk jeg og la meg i badekaret en halvtimes tid for litt personlig rekreasjon - og ikke minst for å bli kvitt en noe ubehagelig odør.

(forresten, hvis noen lurte på det - Hanne Marte reagerte på sminken til Anne Margrethe og fikk store, hovne poser under øynene. Greit å vite, liksom. Sjansen er jo stor for at du ikke fikk det med deg på turen ...)

Da klokka var fire om morgenen/natta, sto vi alle nede i lobbyen med bagasjen ferdig pakka, klare til avreise. I hvert fall nesten alle. Den dristige Tomasz hadde imidlertid forvillet seg ut i Londons gater, med altfor mye "vann" innabords, og hadde ikke kommet tilbake til hotellet når vi skulle reise. Det ble bestemt at Arild skulle bli igjen for å finne den bortkomne eleven, mens vi andre dro sammen med Nils som planlagt. På bussturen til flyplassen regjerte usikkerheten - og mens noen uttrykte den med frykt og nervøsitet, taklet andre den med en god porsjon galgenhumor. Hva som var mest sømmelig, er en helt annen sak.

Øh ... meg selv - tidlig om morgenen.

Uansett fikk vi i ni-tiden vite at Tomasz var kommet til rette, og at alt sto bra til (omstendighetene tatt i betraktning). Endelig kunne folk kunne puste letta ut, og konkludere med at turen til London hadde oversteget alle forventninger og forhåpninger. Bøndene fra Grimstad hadde fått en smak på det deilige storbyliv - og smaksprøven fristet absolutt til gjentakelse.

PS: Takk til Martin for fri tilgang på et helfrekt bildesortiment. Per Heimly kan ta seg en bolle.