London Calling!

Bussen til Torp flyplass formelig oste av spenning, forventninger og ekstremt søvnige mennesker da den rullet ut av parkeringsplassen på Dahlske, og uoffisielt erklærte London-turen vår med engelskklassen for åpnet. De to timene til flyplassen gikk radig unna, mens jeg og et par andre oppspilte sjeler forsøkte å holde liv i den ellers tamme og uengasjerte gjengen som skulle ut på tur, men forsøk på å kjøre i gang med "En bussjåfør ..." eller allsang på storhits som "Tsjeriåu" og "Take on Me" ble dessverre ikke like godt mottatt hos alle. For å si det slik; hvis blikk kunne drepe hadde jeg vært død allerede før jeg fikk satt meg på flyet.

Når vi først kom til Torp og fikk plassert oss på stålfulgen, lysnet stemningen - i hvert fall hos noen. De fleste var fortsatt fordypet i drømme- eller MP3-spillerland, men noen glade øyne tittet ut av hiet og frem i sollyset - slik som Kasper her:

(det er forresten ingen grunn til å bemerke den noe mindre opplagte Hanne Marte i forgrunnen av bildet)

 

Også Maria og Martin fant det for godt å utnytte flytiden til en blund på øyet, noe jeg og Laffa ble opprørte over. "Sove kan man gjøre i kirka," uttrykte Laffa fornøyd, før han stjal høretelefonene mine og forsvant inn i musikkverdenen sin. (For flere sovebilder - kontakt meg privat. Og ta det med ro, jeg fikser nice price siden det er deg)

Etter ankomst på Stansted flyplass og en par timers busstur til London, var vi endelig innlosjert på hotellet vårt, som så freidig hadde kalt seg for Royal National Hotel. For all del, standarden var absolutt akseptabel, men du forventer liksom det lille ekstra når du sjekker inn på "Det Kongelige Nasjonalhotell". Etter å ha pusset tenner og vasket hender, dro folk flest ut for å utforske litt av byen. Jeg og noen andre debuterte på undergrunnen - eller "Tuben" som man sier, hvis man ønsker å være litt cockney - og fant veien til den berømte Oxford Street, hvor butikkene lå på rekke og rad. Senere kom vi til å finne ut at nettopp denne gata var særdeles oppskrytt, og at det fantes mange andre steder i byen man heller burde bruke tiden sin.

Første morgen gikk det forholdsvis greit å stå opp (tro meg - det ble verre utover uka!), og etter en frokost langt under par bega vi oss i flokk til British Museum - et skattkammer fylt opp av røverier fra hele verden, blant annet den berømte Rosetta-steinen. Både Markus og Martin fant seg godt til rette blant museumsgjenstandene.

Notis: De røde øynene på bildet av Markus er tilsiktet for å fremheve den genuine likheten mellom ham og musemsgjenstanden.

Senere på dagen gikk turen videre til Tower of London, hvor flere av jentene med stor iver gikk løs med både fotoapparat og videokamera. Har man engelskprosjekt, så har man engelskprosjekt - eller hur? Andre brukte mindre tid på sightseeing, og mer tid bak lås og slå - hvor noen tydeligvis trivdes bedre enn andre:

Da kvelden kom, var det noen som dro ut for å oppleve litt ekte engelsk pub-kultur - både på godt og vondt - mens andre hadde kapret musikalbilletter. Jeg, Martin, Markus og Laffa dro til Palace Theatre i et forsøk på å få tak i billetter til Monty Python's Spamalot, noe vi lyktes med. Ettersom vi kjøpte billettene kun tre kvarter før showet begynte, var vi nødt til å finne oss en matbit i hui og hast, noe som førte oss til en koselig italiensk café et par kvartaler unna teateret.

Martin og Laffa lader opp til musikalen på café.

Etter å ha kastet i oss mat som egentlig var for god til å bli hastet med (Martin var som vanlig i ekstase over et eller annet rart han hadde bestilt - jeg, Markus og Laffa var godt fornøyd med pizzaene våre) småløp vi tilbake til teateret og plasserte oss i salen for å kose oss med musikalen. Plassene våre ga i utgangspunktet litt dårlig sikt, men jeg og Martin var heldige nok til å kunne hoppe inn på noen ledige seter når forestillingen begynte - og plutselig satt vi på £60-seter som vi hadde betalt £20 for. Bare det gjorde musikalen verdt å se!

Monty Python er britisk humor på sitt mest absurde.

Etter musikalen var vi jevnt over godt fornøyde, men alle var enige om at det ikke var helt som vi hadde forespeilet. Vi hadde forventet mindre musikal og showbiz, og mer absurd humor enn det vi ble servert - men alt i alt var det likevel et godt måltid.

[Brødrene Dal-fortellerstemme]
Hva skjer videre? Vil Martin havne i finanstrøbbel? Finner Maria den sagnomsuste snowboardjakka? Kommer alle helskinnet og i tide tilbake til hotellet før hjemreise?

Følg med i neste episode!
[/Brødrene Dal-fortellerstemme]